I det siste har jeg vært interessert i strategi, selv om jeg egentlig aldri har tenkt at det er det jeg jobber med: «Jeg jobber jo bare med design.» Med hvordan ting føles, funker, forklares. Med å oversette det kompliserte til noe enkelt.

Men er ikke det også strategi?

Jeg trodde lenge at strategi var noe “de der oppe” drev med. De som bestemmer. De andre. At strategi var viktige dokumenter stemplet av viktigere folk. Men strategi er ikke dokumenter. Strategi er jo det vi gjør i praksis. Strategi er valgene vi tar og det som faktisk skjer. Det er den tålmodigheten, den rastløse viljen til å komme videre, videre, videre.

Likevel har ordet noe stramt over seg. Det lukter militær og kamp. Men egentlig kan strategi være noe ganske jordnært: Hva skal vi gjøre? Hvorfor skal vi gjøre det? Og hvorfor betyr det noe? Altså: hvorfor skal folk bry seg?

Jeg liker å være en formidler av strategi. Egentlig er jeg jo det: en formidler, og dermed også en slags strateg. Jeg er en strateg når jeg oversetter vanskelig lederspråk eller komplisert utviklerspråk til noe alle kan forstå. Når jeg ser aktørene, behovene og spenningene mellom dem. Når jeg setter ord på det som ellers blir usagt. Når jeg får folk til å se sammenhengene, bli med på reisen, og forstå hvorfor vi gjør det vi gjør. Og hvorfor det har mening.

Jeg liker å zoome ut og fange essensen, for det er der mønstrene dukker opp. Jeg sier fra hvis det er noe jeg ikke skjønner, for sannsynligheten er stor for at flere ikke skjønner det, og det åpner for å si ting på nye måter. Jeg sier ting som de er, og jeg spør folk hva de egentlig mener med det de akkurat sa. Jeg hjelper med å spisse språket og tydeliggjøre budskapet. Pyntede sannheter hjelper ingen.

Noen ganger må man tråkke opp en sti som ikke finnes. Jeg prøver å handle fort, fordi det handler om å gjøre, teste, prøve, lage, ikke bare tenke. Det er gjennom å gjøre ting vi lærer og kan forbedre og se hva som faktisk skjer. Og jeg liker å lytte, men også å finne på noe nytt, skape noe som ingen har sett eller spurt etter enda, men som kan hjelpe, løsne opp, bygge bro og lede samtalen mot noe som alle kan forstå, identifisere seg med og føle eierskap til.

Kanskje vi må tenke nytt om ordet strategi. For egentlig handler det jo om retning og oversettelse. Historiefortelling er strategi. Identitet er strategi. Følelser og forståelse er strategi. For hva er poenget med en strategi hvis ingen helt forstår, føler eller husker den?