Det finnes 2 måter å skrive og 2 måter å lese: Jeg har tenkt på hvordan jeg kan skille og beskrive de ulike retningene. Hva jeg skal kalle dem.

Nyttetekster handler om informasjonsdesign. Hierarki, luft, avstand, informasjon. Scannbarhet. Finnbarhet. Å bruke ord som skilt som signaliserer mening og retning videre. Du trenger ikke lese alt, du trenger ikke lese dypt, du trenger ikke lese for å forstå. Du trenger bare å finne informasjonen du trenger for å komme deg videre. Knappetekster, punktlister, linker. Nyttetekstene fører leseren videre ved hjelp av luft, avstand, hierarki, informasjon. Nytteteksten er ikke nødvendigvis emosjonell, den er kort og praktisk. Det er ofte slik ChatGPT skriver – informativt og strukturert og ryddig. Men sjelden overraskende eller utfordrende.

Opplevelsetekster handler om skrivekunsten. I opplevelsestekster skriver vi som i en bok, for å hekte leseren på selve ordene, og forføre dem til å bli med videre inn i teksten. Lengre artikler. Long reads. Jeg liker sånt, men det er ikke alltid riktig tid, sted og rom for det. De lengre tekstene tar leserne mer inn i teksten emosjonelt, de fører dem videre ved å bruke rytmen og bildene i selve språket, nesten som voiceover i en film, som om teksten til tross for sin flate formatering blir til bilder og lyd når den blir lest. Opplevelsesteksten er gjerne lengre, mer tettpakket, som en Proust-novelle, eller en artikkel i The New Yorker, eller med en annen karakteristisk eller mer litterær skrivestil, som et essay i en bok eller magasin. Det er ikke det at opplevelsesteksten går inn for å ikke være brukervennlig, den låner gjerne regler og prinsipper, som enkelte underoverskrifter, men den bryter gjerne regler, for å oppnå enda viktigere: språklig flyt og rytme, og karakteristisk preg. Det kan være visuelle essays, artikler som veksler mellom nytte og opplevelse, visuelle essays, som tar trekk fra både nytteteksten og opplevelsesteksten.

Tenk, at det som skaper oversikt i nytte-lesning, kan være det som stopper leseflyten i opplevelses-lesning. Når jeg råder folk til å ha luft, korte avsnitt, underoverskrifter ... og så plutselig oppdager jeg det når jeg lager en tekst i et mer opplevelsesbasert modus: det faktisk gjør det vanskeligere å lese, ikke lettere. Det gjør det mindre personlig, ikke mer. Når språket blir mer informativt og klart, blir det gjerne mindre karakteristisk, minneverdig og mindre interessant. Det kommer an på intensjonen. Vil du informere, eller skape en opplevelse. Vi hører ofte at folk ikke leser på nett – men folk leser, når det er noe de har lyst til å lese. I en tid der folk skal ha oversikt og raskt informasjon, kan det være vanskelig å skape en opplevelse og utvikle skrivekunsten. Behovet for informasjon kan overskygge fokuset på å faktisk tenke og skrive noe som illustrerer en tankeprosess mer enn kort, ferdigtygget informasjon. En ren tekst kan også skape mental ro, dypere, personligere, mer interessant og mer forståelig. Vi må huske å gi rom for det – for jeg tror det fortstt er rom for det, å starte fra øverste linje i en tettpakket tekst og la språket lede og føre deg videre i flyten og gi deg rom for å tenke og fange opp noe mer i deg selv.