Jeg leste Big Magic en gang for noen år siden, men jeg husker ikke så mye mer enn at det var en inspirerende bok. Det var bare et vakkert minne som hvilte bakerst i hukommelsen (sammen med bildet av et uforglemmelig fint omslag!). Da jeg følte at jeg satt litt fast og savnet en kreativ gnist, bestemte jeg meg for å plukke den opp igjen og lese den litt mer grundig, og lage dette sammendraget.

Boka er det inn i 6 deler. Hver del er igjen delt inn i små tekster, nesten som små blogginnlegg, hvor Elizabeth Gilbert forteller om ulike opplevelser og erfaringer om kreativitet og skriving. Jeg vil gå gjennom hver del, og høydepunktene og notatene jeg har gjort meg innenfor hver av dem.

Mot

Denne delen handler om mot, men også om frykt. Mitt høydepunkt fra denne delen er hvor forfatteren beskriver frykt som en skikkelse som lever side om side med kreativiteten. De delte til og med livmor, beskriver forfatteren, detaljert og treffende. De ble født på samme tid og de deler til og med vitale organer. Du kan ikke skille dem. Hvis du prøver, ender du ofte opp med å miste kreativiteten også. Så hvordan kan vi lære oss å leve med frykten?

Elizabeth Gilbert beskriver hvordan du kan forholde deg til frykten som en kreativ person ved å tenke på frykten som en skikkelse som sitter i baksetet når du og kreativiteten reiser på biltur. Hun skriver et brev til frykten, «kjære frykt», skriver hun, «kreativiteten og jeg skal til å dra på road trip sammen, og jeg forstår at du vil bli med, fordi det gjør du alltid. Og jeg ser deg, jeg respekterer deg, du gjør en superbra jobb, men det er kreativiteten og jeg som skal ta alle beslutningene på veien nå. Du har lov til å bli med på turen, men du får ikke bestemme noe. Du får ikke en gang styre radioen. Men vi ser deg, vi legger merke til deg.»

Jeg liker hvordan forfatteren gjør om ulike følelser til fysiske karakterer. Å tenke på frykt på denne måten hjelper og ufarliggjør den litt. Når du er redd for noe, hjelper det ikke å rømme fra frykten, eller late som den ikke er der. Du må anerkjenne den, men samtidig ikke la den ta overhånd, den kan være der, men du kan styre fokuset til lysere og mer produktive deler av bevisstheten din.

Fortryllelse

Dette kapitlet er litt lengre enn det forrige, og handler om dette som tittelen på boka hinter om, så ublygt, nemlig at kreativitet faktisk kan være noe magisk. Ja, det høres kanskje litt tullete ut. Men alle som har laget noe eller funnet på noe har hatt denne opplevelsen av å komme i kontakt med noe som ikke fantes der fra før, vi vet ikke hvor det kom fra, det bare dukket opp, det bare skjedde. Og den kreative er minst like overrasket som publikummer sitt (hvis hun har et). Og selv om vi er moderne mennesker som tror på vitenskap og stoler mest av alt på det vi kan se og bevise, så er det noe inni oss som liker kreativitet nettopp fordi det setter oss i kontakt med noe vi ikke helt forstår. Vi kan trylle frem noe vi ikke ante var mulig. Hvordan kommer vi til dette stedet?

Ifølge forfatteren handler det om å prøve, lete, være der, være klar, igjen og igjen, dag etter dag. En tilfeldig morgen er du kanskje så heldig å blomstre! Å lage ting bare for å lage ting, for å lete etter den følelsen.

Et sted har jeg markert:

«I don’t even know where that came from.»

«It felt as if you were being guided.»

Og:

«I don’t think there is a more perfect happiness to be found in life than this state, except perhaps falling in love.»

Mange har kanskje gitt opp å være kreative fordi de ikke så på det på denne måten — med kjærlighet. Tenk på hva de kunne ha laget hvis de fortsatte, til og med ved en tilfeldighet, hvis de hadde fokusert på gleden ved prosessen i stedet for frustrasjonen ved resultatet. Forfatteren beskriver hvordan det er viktig at den kreative får lage ting for å glede og underholde seg selv, ikke bare til publikumet, og for å følge og utforske noe i sin egen nysgjerrighet:

«Creativity is a gift to the creator, not just a gift to the audience.»

«Just write anything and put it out there with reckless abandon.»

Elizabeth Gilbert er flink til å balansere mellom paradokser i denne boka. Hun skriver både at ja, kreativitet er magisk, og ideer har kanskje sin egen bevissthet, og vi må godsnakke med dem, lokke dem til oss, for å få dem til å samarbeide. Men samtidig: Det betyr ikke at prosessen ikke burde «demystifiseres», noe hun fortsetter med videre i neste del. Men kreativitet er ikke mekanisk — det er noe mystisk som vi kanskje kan få bedre kontakt med hvis vi har rett innstilling. Hvis vi fokuserer på kjærlighet og nysgjerrighet. Kreativitet er noe vi ikke helt klarer å kontrollere eller styre:

«It will come and go, and you must let it come and go.»

Tillatelse

Neste kapittel handler og å se på kreativitet som ikke bare en magisk ting, men også som noe praktisk:

«He didn’t quit his day job to follow his dream; he just folded his dream into his everyday life.»

Det handler om å finne ut hva du vil si, og gi deg selv tillatelse til å ta plass til å si det:

«Attempts at originality can often feel forced and precious, but authenticity has quiet resonance that never fails to stir me.»

Selv om kreativitet er magisk og mystisk, handler det først og fremst om det: Å gi seg selv tillatelse til å lage noe, selv om det verken er noe originalt eller viktig. Kanskje det å lage noe originalt og viktig nettop starter med å ikke prøve å være original og viktig.

«Your art doesn’t have to be original, in other words; it also doesn’t have to be important.»

Jeg synes det er litt interessant. Før dette leste jeg en del av det Seth Godin har skrevet om kreativitet. Og han skriver ofte at vi må prøve å skrive noe som en gave, av generøsitet til leseren. Men Elizabeth Gilbert sier noe helt annet:

«Please don’t try to help me.»
«I would so much rather that you wrote a book in order to entertain yourself than to help me.»

Jeg synes dette er så forfriskende og inspirerende å lese. Det er jo sant. Det er først når vi selv har glede av det vi skriver, at det er nyttig og givende for den som leser det også. Når vi prøver å «hjelpe» noen kan det ofte bli livløst og litt kjedelig, helt motsatt av magisk. Når skribenten har det gøy og er nysgjerrig mens hun skriver, kommer leseren ofte i samme modus.

Dette er det beste avsnittet: «I did not write this book for you; I wrote it for me. I wrote this book for my own pleasure, because I truly enjoy thinking about the subject of creativity».

Denne setningen likte jeg også: «You already know so much more than you think you know.»

Ofte tror vi ikke at vi har lov å lage noe, lov å skape noe, ta plass. Vi føler vi må lære mer. Men selv om det er sunt med en tankegang om å lære mer, er det bedre for kreativiteten å ha en tankegang som sier: Jeg vet noe allerede. Jeg har noe å si, noe å dele. Det handler om å gi seg selv tillatelse til å lage noe og bruke det du vet, akkurat nå.

En annen setning jeg markerte var: «We need you to reveal to us what you know, what you have learned, what you have seen and felt.»

Og:
«Just keep doing your thing.»

Forfatteren skriver også om sin opplevelse av å skrive Eat Pray Love, som hun er mest kjent for og som ble en enorm bestselger, helt uten at hun prøvde på det:

«I certainly did not feel, as I was writing Eat Pray Love, that I was producing the greatest or most important work of my life. I knew only that it was a departure for me to write something so personal, and I figured people might mock it for being so terribly earnest. But I wrote that book anyhow, because I needed to write it for my own intimate purposes–and also because I was curious to see if I could convey my emotional experienced adequately on paper.»

Og så, på samme måte som i Fortryllelse-kapitlet går hun over til å skrive mer slik: «In the end, it really doesn’t matter that much. Because, in the end, it’s just creativity.»

Hun siterer John Lennon som sa om Beatles: «We were just a band!»

Kanskje er det fra denne innstillingen at virkelig bra kreativitet ting kommer, å bare ta det lett, ta det for det det er, ikke tro det er så farlig eller viktig i den store sammenhengen:

«I still perceive that human artistic expression is blessedly, refreshingly nonessential».

Og her siterer hun noe som Tom Waits skal ha sagt, som er et av de fineste bildene av kreativitet jeg har sett:

«I realized that, as a songwriter, the only thing I really do is make jewelry for the inside of other people’s minds».

Tom Waits skal ha fortalt at denne erkjennelsen åpnet ting opp for ham, og det gjorde låtskriving lettere, eller kanskje — mindre vanskelig.

Det handler mye om motsetninger og paradokser, og forfatteren råder oss til å gi plass til dem. Kreativitet er viktig, men spiller samtidig ikke så stor rolle. Hm. Hvordan tolker man egentlig det?

Utholdenhet

Dette kapittelet handler om å finne plass til kreativitet i hverdagen.

John Updike skal ha sagt: «Some of the best novels you’ve ever read were written in an hour a day».

Og så handler det om frustrasjon:
«Frustration is not an interruption of your process; frustration is the process.»

Dette får meg til å smile. Det hjelper å lese sånne ting. Ofte tror jeg at kreativitet er det som er lett og magisk, og hvis det ikke er lett, gjør jeg noe feil. Men det er også masse frustrasjon, som med frykten, kanskje det er bare noe vi må leve med, og lære å leke med, i stedet for at det skal ta motet fra oss.

Og så er det det om tid. Du vil kanskje skrive en bok, men hvordan kan du finne tiden til det?

«People don’t do this kind of thing because they have all kinds of extra time and energy for it; they do this kind of thing because their creativity matterns to them enough that they are willing to make all kinds of extra sacrifices for it.»

«Creative living is always possible.»

Dette synes jeg er utrolig fint og inspirerende. Ofte tenker man helt logisk: Hvorfor skal du bruke tid på noe du ikke vet om du kan tjene penger på eller om noen vil finne verdifullt? Men svaret er at det er nyttig hvis det betyr noe for deg, og hvis du får noe ut av å bruke tid på det. Det er mulig, og du kan få noe ut av noen minutter her og noen minutter der. Ofte gir vi opp hvis vi ikke har hele strekk med tid tilgjengelig, men det er kanskje en del av den kreative utfordringen — å få noe magisk ut av det du har akkurat nå.

Denne fikk meg til å le, på en bra måte, det er jo et skikkelig godt poeng: «Stop treating your creativity like it’s a tired, old, unhappy marriage (a grind, a drag) and start regarding it with the fresh eyes of a passionate lover.» «Even if you have only fifteen minutes a day in a stairwell alone with your creativity, take it.»

Selv om man liker være kreativ, er det ofte et ork å starte. Men hvorfor det egentlig? Det er helt ulogisk, for du vil jo skrive, du liker jo å skrive. Så ta den tiden du får. Tenk at du får et lite glimt av den i det hele tatt.

Og så kommer det en del om at noen ganger, hvis man vil være en kreativ person, så lønner det seg ikke alltid å være perfeksjonistisk og nøyaktig. Det er bedre å gjøre ting litt halvveis, men å gjøre noe i det hele tatt, disiplinert, jevnt og trutt, uansett resultat. Haha - og her skriver Elizabeth Gilbert om perfeksjonisme i et treffende bilde igjen som beskriver det så godt: «I think perfectionism is just a high-end, haute couture version of fear. Perfectionism is just feat in fancy shoes and a mink coat, pretending to be elegant when actually it’s just terrified.»

Altså — det er jo helt sant! Fantastisk beskrevet.

Og dette avsnittet er bare så rørende, kanskje det beste i boka. Et nydelig bilde, som illustrerer den følelsen av å finne det du leter etter, når du prøver å lete etter kreativiteten. Verdt å lese igjen og igjen og minne seg på når du mister fokus og retning:

«The effort is worth it, because when at last you do connect, it is an otherworldly delight of the highest order. Because this is how it feels to lead the faithful creative life: You try and try and try, and nothing works. But you keep trying, and you keep seeking, and then sometimes, in the least expected place and time, it finally happens. You make the connection. Out of nowhere, it all comes together. Making art does sometimes feel like you’re holding a séance, or like you’re calling out in the night for a wild animal on the prowl. What you’re doing seems impossible and even silly, but then you hear the thunder of hooves, and some beautiful beast comes rushing into the glade, searching for you just as urgently as you have been searching for it.»

Tillit

Neste del handler om tillit. Det er enda vanskeligere, og mindre gøy, å være kreativ hvis du ikke tror på at du hører til her, at du har lov til å ta plass, og at du har lov til å finnes. Forfatteren skriver mye om to arketyper: Forskjellen mellom martyren som er lidenskapelig, men streng med seg selv og sine egne prestasjoner, i motsetning til «the trickster», som fokuserer på nysgjerrighet, eksperimentering og å ha det gøy med prosessen:

«Curiosity is what keeps you working steadily, while hotter emotions may come and go.»

En del jeg syntes var interessant, var hvor hun forteller om filmskaperen Mike Nichols som pleide å studere de tingene som ikke fungerte i det han lagde, og i stedet for å være frustrert, prøve å gjemme eller skamme seg over feilene i det han lagde, heller pleide studere dem nøye og tenke: «Det er så interessant, hvordan den scenen ikke fungerte …»

Det er en fin innstilling å ha, at du ikke identifiserer deg for mye med feilene, eller bebreide deg selv for dem, og ikke dveler for lenge ved dem — og om du først skal betrakte dem, heller gjøre det på avstand, med en distansert nysgjerrighet.

Guddommelighet

Det siste kapitler handler om hvordan noen balinesiske dansere ville finne en måte å fremføre hellige tradisjonelle danser for turister, for å underholde og samle inn litt penger til templene. Men fordi den opprinnelige koreografien var litt for spirituell og hellig til at de ønsket å dele den i en kommersiell setting foran turistene ved svømmebassenget på hotellet, lagde de en annen dans som lignet litt, men som var separat fra det opprinnelige hellige ritualet. Og det funket bra, turistene var fornøyde og danserne fikk danset, og prestene fikk inn litt penger til tempelet. Men så skjedde det noe overraskende.

Den nye koreografien ble så interessant og magisk at de balinesiske prestene ville inkorporere noe av den tilbake til den hellige dansen som de hadde i templene. Dette illustrerer hvordan de skapte noe nytt og magisk, selv om de prøve på det helt motsatte. Som forfatteren beskriver det, «de snublet over det guddommelige», bare ved å ha det gøy og underholde seg selv og publikummet sitt. Ved å være kreative, lagde de noe som opplevdes hellig og magisk, selv om de prøvde på det helt motsatte. Hva betyr egentlig det? Kanskje at kreativitet kan skje hvor som helst, når du minst aner det.

Det er punktum for denne fine boka som er fylt med kreative anekdoter, og som er så varm og motiverende, full av motsetninger, men samtidig gir et ærlig bilde av hva kreativitet er og kan være, fra mystisk og magisk til praktisk og frustrerende, og noen ganger til og med nødvendig, medfødt naturlig og menneskelig.