Prosessen er skrevet av Franz Kafka i 1914–1915, men ble utgitt først i 1925, ett år etter hans død. Kafka rakk aldri å ferdigstille romanen, og etterlot seg manuskriptene med en klar instruks til vennen sin, Max Brod: alt skulle brennes. At Prosessen i det hele tatt eksisterer i dag, skyldes at Brod valgte å ignorere dette ønsket – en beslutning som ga verden et av det moderne litteraturens mest innflytelsesrike verk, og som lar fortellingen fortsette å speile menneskets møte med systemer, også i dag.

1. Anklagen

Josef K. våkner en morgen og blir arrestert, uten å få vite hvorfor. Han er ikke fengslet, men heller ikke fri. Anklagen henger i luften – usynlig, men uunngåelig. Det finnes ingen forklaring, ingen tydelig instans å henvende seg til, bare en stille forutsetning om at noe allerede er galt. Fra dette øyeblikket er han trukket inn i et system han ikke forstår, og ikke kan unnslippe.

2. Systemet

Han forsøker å finne svar, men møter bare endeløse korridorer, trange trapper og kontorer fulle av papirer. Overalt finnes det representanter for retten, men ingen synes å ha oversikt. Systemet fremstår grenseløst, selvopprettholdende og ugjennomtrengelig. Jo mer Josef K. forsøker å forstå det, desto mer vikles han inn i systemets uendelige labyrint.

3. Skyld

Etter hvert begynner anklagen å vende innover. Uten å kjenne forbrytelsen, kjenner han likevel på skyld. Ikke som juridisk ansvar, men som en vag, vedvarende følelse av å ikke være i orden. Skylden blir en tilstand snarere enn en handling – noe som finnes i ham, snarere enn noe han har gjort.

4. Avmakten

Menneskene han møter – advokater, tjenestemenn, bekjente – lover hjelp, men fører ham bare videre i nye sirkler av forvirring. Alle kjenner systemet, men ingen behersker det. Retten er alltid nærværende, men aldri tilgjengelig. Makten er diffus, men allestedsnærværende.

5. Venting

Tiden mister form. Livet fortsetter, men under alt ligger den uavklarte dommen og vibrerer. Josef K. lever i et vedvarende mellomrom – ikke dømt, ikke frikjent. Håpet finnes, men er uten retning. Ventingen blir til en tilstand, ikke en overgang.

6. Slutten

Hvordan fortellingen ender, skal ikke røpes. I stedet kan vi lure på: Hvorfor skrev Kafka romanen? Det er vanskelig å fastslå entydig, men mye peker mot en kombinasjon av personlig indre konflikt og samtidens ytre strukturer. Kafka levde i en tid preget av rask industrialisering, voksende byråkrati og stadig mer komplekse maktsystemer. Samfunnet var i ferd med å bli maskinelt, regelstyrt og ugjennomtrengelig, og individet ble i økende grad redusert til et saksnummer, en rolle, en funksjon. Kafka arbeidet selv i et forsikringsselskap, omgitt av dokumenter, rutiner og hierarkier, og kjente denne logikken fra innsiden.