Morgon og kveld

Her om dagen var jeg innom biblioteket. Jeg lette spesifikt etter en liten bok. Det var en stund siden jeg hadde lest noe skjønnlitterært. Jeg ville lese noe som bare handlet om mennesker som lever og puster – som rett og slett bare er. Jeg orket ikke noe langt, bare en kort bok med substans. Noe varig. Noe med visdom heller enn kunnskap.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg endte opp ved hylla til Jon Fosse. Kanskje fordi jeg forbinder navnet hans med fortellinger som rommer mye, men med små, enkle ord. Uansett – der fant jeg Morgon og kveld. Og den viste seg å være noe helt spesielt.

Jeg skal ikke røpe for mye – det ville vært synd å ta fra noen opplevelsen av å lese den selv. Men det interessante med boka er hvordan den først handler om en mann som skal bli far – og så, plutselig, handler det om sønnen hans som gammel mann. Et uventet hopp i bevissthet og perspektiv. Særlig imponerende i en så kort og konsis fortelling.

Det store og det små lever side om side. Liv og død, eksistens og utsikt, krabbefiske og brunost. Det overnaturlige sniker seg inn uten store fakter – det bare er der, som en helt naturlig del av virkeligheten. Og nettopp det gjør det enda mer troverdig. Det føles ikke som fantasi, men som en dypere virkelighet, like konkret som havet eller båten eller en skive med brunost.

Språket er enkelt og flytende, med perspektiver som glir sømløst mellom karakterene. Dialogene er frie – uten anførselstegn, uten streker – som om tanker og tale finnes i samme rom. Det skaper en ro, en rytme, en slags stille intensitet.

Det var akkurat den boka jeg trengte.