Vivian Maier

Jeg husker ikke helt om det var en coffee table-bok i en bokhandel, eller en dokumentar jeg kom over på YouTube – men historien om Vivian Maier er noe jeg husker. Hun ble født i 1926, jobbet som barnepike, og ble senere kjent for de tusenvis av fotografiene hun tok av mennesker og gateliv i New York og Chicago. Det merkelige – og triste – er at ingen visste om bildene hennes mens hun levde. Det var først da noen fant negativene hennes på en auksjon, at de begynte å komme frem i lyset. På utstillinger. I bøker. På internett.

En fascinerende historie, men også en skjør en. For Vivian Maier hadde åpenbart et blikk – et talent. Jeg liker spesielt godt komposisjonen i bildene hennes. Hun fanget det vanlige og fikk det til å se harmonisk ut, selv om ingenting var oppstilt. Det er snapshots fra 50-tallet og utover – øyeblikk du kunne fått øye på om du selv hadde gått rundt i byen den dagen. Blinkskudd. Nesten filmatiske. Full av detaljer og antydninger til historier.

Hun vandret gatene stille, alltid med et kamera, alltid med en slags avstand. Vivian Maier dokumenterte en hel verden – mennesker, øyeblikk, byliv – og fortalte historier uten å si et eneste ord. Ikke for å dele dem. Ikke for å bli sett. Bare fordi hun så.

Bildene hennes er nære, men ikke påtrengende. Følsomme, men nøkterne. De minner meg på at det finnes en egen verdi i å observere. I å være til stede uten nødvendigvis å delta.