Her om dagen var jeg innom biblioteket. Jeg lette etter en bok. Den skulle være skjønnlitterær, og den skulle være liten. Det var en stund siden jeg hadde lest noe skjønnlitterært. Jeg trengte noe som bare handlet om mennesker som lever og puster, som rett og slett bare er. Ikke noe langt, bare en kort bok med mye substans. Noe varig. Noe med visdom heller enn kunnskap. Jeg vet ikke helt hvordan jeg endte opp ved hylla til Jon Fosse. Kanskje fordi jeg forbinder navnet hans med fortellinger som rommer mye, men med små, enkle ord. Og der sto den: Morgon og kveld. Den viste seg å være noe helt spesielt.

Morgen og kveld var boka Jon Fosse mottok Nobelprisen i litteratur for i 2023. Jeg vil ikke røpe for mye for handlingen, men det starter med en mann som skal bli far, og så, plutselig, handler det om sønnen hans som gammel mann. Det interessante med boka er hvordan den skildrer både det bittelille, sammen med det største og evige som fins. Fra krabbefiske og skiver med bronost, til liv, død og mysteriet ved det å eksistere.

Det overnaturlige sniker seg inn, det bare er der, som en helt naturlig del av virkeligheten. Det treffer, og gir en tidløs ro, en slags stille intensitet. Det føles ikke som fantasi, men som en dypere virkelighet. Språket er enkelt og flytende, med perspektiver som glir sømløst mellom karakterene. Dialogene er frie, uten anførselstegn, uten streker. En tanke, en replikk, de glir over i hverandre, det gir rytme, oversikt, og innsikt i menneskene i denne fine fortellingen. Det var akkurat den boka jeg trengte.